OBS! Artikkelen er mer enn ett år gammel
Grethe Fatima Syed er forfatter. Hun har skrevet om store navn som Olav Duun og Torborg Nedreaas, og hun er i ferd med å slippe sin første skjønnlitterære bok; Eventyr for Voksne. Allerede er hun i gang med neste års prosjekt, en slags selvbiografi. Men hun klarer ikke helt å forene seg selv med ordet. Forfatter.
Del denne artikkelen:
27. September 2020
– Jeg kaller meg ofte for skribent istedenfor. Det er ikke et så skummelt ord, det ligger ikke like mye i det, forteller hun. Vi sitter på en benk fremfor teateret og ser nesten hele veien til Lille Lungegården. Det er en varm sensommerdag, og Grethe har tatt av seg sandalene. Hun ser ut som en av de eksentriske forfatterinnene som hevet mange øyenbryn med alle sine sterke meninger før i tiden. Da damene ikke skulle ha slike ting som meninger.
– Det er en så stor og høythengende tittel. En forfatter er jo noe hellig. Noe jeg ikke klarer å å forene med meg selv. Jeg klarer ikke helt å dra det ned til meg selv, selv om å være forfatter er det jeg alltid har drømt om, siden jeg var 13 år. Det er jo selvsagt nærmere nå enn da jeg begynte å skrive, men jeg er ikke helt der enda.
Grethe innrømmer at hun nok kan ha et dårlig selvbilde. At ærefrykten er så stor at det å innlemme seg selv i virksomheten hun setter så høyt, selveste kunsten, kjennes som en besudling. Det henger en melankolsk klang over innrømmelsen, som både reflekteres i Grethes person, og samtidig kjennes helt malplassert hos denne damen med sterke meninger som ikke unnskylder tankene sine.
For Grethe er bøkene et uttrykksbehov som hun tror alle har i seg. Det er et behov for å formidle seg selv, sin personlighet som er helt grunnleggende menneskelig. Hun viser entusiastisk til damen som spaserer forbi oss, før hun litt forlegen trekker pekefingeren til seg.
– Hun har helt ordinære, kjedelige farger på klærne – men se der! Se den knall oransje vesken! Hva har gjort at hun valgte den? Det er et uttrykk av henne som person, forteller hun. På samme måte, velger noen å uttrykke seg i musikk eller kunst eller det skrivne ord. Uttryksbehovet henger også sammen med kontaktbehovet i mennesker. Å føle seg forstått, sett og kjenne at andre også har det slik – det er grunnleggende, forklarer Grethe.
Grethe Fatima Syed
Frem til nå har bøkene til Grethe omhandlet ekte personer. Hun har skrevet om Duun og Nedreaas, analysert deres skriverier og deres historier. Nå handler det om eventyr.
– Jeg har skjønt at jeg ikke kan skrive den samme boken flere ganger. Noen forfattere skriver grunnleggende er det samme hver gang. Jeg må prøve noe nytt. Så denne boken har blitt til basert på noen eventyrelementer.
Grethe ønsket å skape en bok hvor leseren får oppleve ytterpunktene i livet. Det gode og det vonde, det vonde og det vakre. “Eventyr for Voksne” er ikke som andre eventyr, men den har elementer fra det. Det var en gang, konger og dronninger, og litt magi. Og litt poesi.
– Det er en fortelling i poetisk form. Det er ikke lyrikk, men det bruker hjelpemiddel fra både lyrikk og eventyr. Det er er min sterke mening at vi trenger den delen i livet som ikke er rasjonell. Som ikke handler om tenking og kalkulering, men som skal være litt kaotisk og rotete. Vi trenger fantasi og drømmer i livene våre.
Boken unngår ikke vanskelige tema som ensomhet, sårbarhet og vanskelige forhold mellom mennesker. Istedenfor ligger disse temaene under overflaten, mens den på overflaten forteller om en gutt som er mye alene.
Grethe brenner for mange ting, og mange saker. Hun er leder i Torborg Nedreaas-selskapet, som ble skapt på bakgrunn av mangelen på kvinnelige statuer i Bergen. Hun frustrerer seg over feminismens evne til å gjøre kvinnen til et offer. Hun engasjerer seg sterkt i flyktningenes kamp i Norge. Og hun blir frustrert over dagens utdannelsessystem og barnas tap av kunstnerisk frihet.
– Jeg er nok inspirert av Nedreaas også her. Hun mente jo sterkt at alle barn er født som kunstnere, og at det blir tatt fra dem gjennom mange års skolegang. Jeg syns det er så synd, at man skal tvinge alle til å passe i en sko som for mange barn er for trang.
Grethe om det å kalles forfatter
Grethe prater om disse temaene med energi. Med sinne og mange følelser.
– Det gjelder jo flyktninger også, utbryter hun. De kommer hit etter sitt livs kamp, og blir stengt inne i våre gamle sanatorium, bygninger ingen av oss ville frivillig brukt tid i. Og der sitter de, og venter i uvissheten. Kanskje får de bli, kanskje må de dra.
Hun rister på hodet i tydelig sinne og sorg.
– Selv de som får lov å bli, hva forventer vi av dem? De skal bli som oss, sier vi. Hva med det de kan? Hvorfor spør vi dem ikke hva de er flinke til, og lar dem vise oss hva som driver dem fremover her i verden?
Grethe er en enigma. Hun beskriver seg selv som en grinebiter i tidligere intervju. Kommer ofte frem som både sint, frustrert og litt skummel. Når jeg spør henne om Bergen er det ikke mye av patriotiske følelser for byen hun vokste opp i. Men her sitter vi altså, midt i Bergen, og prater om hennes ambisjoner og drømmer, om hennes håp for barna og menneskene som har det vondt i verden. Om boken hennes – som handler om akkurat livets enigma.
